Er du på vei til å møte veggen?

 Nå er eg ingen doktor eller en vis mann som skal belære noen om noe som helst. Det eg sitter med og deler med dere er mine erfaringer og historier. Siden eg begynte å blogge har det blitt over 100 historier eg har delt.

I dag satt eg å leste gamle blogg innlegg og kom over denne historien som eg fikk lyst til å dele med dere en gang til. Den handler om det å være til stede og hvordan verden oppfatter deg, før du selv er klar over at du kanskje holder på å møte veggen. Eller for å si det på en annen måte: Du befinner deg i et fly som er på vei til å styrte og du bør få på deg falleskjermen og hoppe ut, før det er for seint.

møte veggen kan føles som å krasje med et fly.

 

Her er historien:

I ettermiddag har idyllen rådet i familien Ueland`s hus. Ungene fant ut at de ville lage eplekake, når de var ferdige med leksene. Dette synes mamma og var en god idè. Som sagt som gjort.

Eg tok med meg Arild og fikk han på fotballtrening, før eg tok turen nordover for å få heim en ny oppvaskmaskin. Vi har vert uten i flere måneder nå. Eg og Hege sloss nesten om å være mest lei av å vaske opp.

 Krangler dere om oppvasken?

Når eg kommer hjem er selvfølgelig oppvasken tatt. Takk! Hege. Når eg slipper oppvasken er eg ikke vanskelig å be, så det blir eg som lager middag.

Den treffende kommentaren.

Det er under middagen denne morsomme og meget treffende kommentaren kommer fra min datter på 7 år:

Pappa har mistet høreapparatet!

Ho har visst prøvd å få kontakt med meg uten at eg har respondert. Upps tenker eg, nå skjedde det igjen. Tidligere idag var det Hege som opplevde det samme. Ho beskriver det som at eg er tilstede uten å være det.

Beklager jentene mine. Pappa og mannen din er nok litt fjern for tiden og har vert det lenge.

På full fart inn i veggen.

Nå når eg har fått lov til å senke skuldrene og ikke ha en krevende jobb å fokusere på, har eg begynt å ta innover meg en del av de signalene som kroppen sendte meg, og som eg totalt overså. Eg merket gradvis at det ble tyngre og tyngre å følge med når folk snakket til meg. Ble vanskeligere og vanskeligere å ta inn informasjon. Eg ble trukket lenger og lenger inn i min egnen verden der alle forstyrrelser bare ble til irritasjonsmomenter. Husker en episode fra siste dagen på jobb, før legen ga meg fri. Eg hadde en telefonsamtale med sjefen og når eg la på så husket eg absolutt ingenting av hva vi hadde snakket om.

Dette var nok et av mange signaler som kroppen ga meg om at eg var på vei til å kjøre med full fart rett inn i den berømte veggen.

Eg er på vei tilbake men det tar tid. Håper familien har tålmodighet med meg og eg har ingen planer om å leve resten av livet i min egen verden. Eg skal komme fullt og helt tilbake til dere.

Elsker dere, flokken min!

-Kjell Arild

Tagged , , , , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.