Naken & sårbar!

Har vi menn lov til å føle oss naken og sårbar?

Takket være min diabetes opplever eg å føle meg naken, sårbar og fullstendig ute av min egen kropp til tider. Her er en slik historie:

Klokka er altfor tidlig!

Eg ligger i senga og sover, eller rettere sagt eg er midt i en drøm. Eg drømmer noe greier som involverer guttungen og noe vi holder på med. Husker ikke helt. Plutselig er det noe diabetes greier i drømmen og at insulinpumpa vibrerer. Vi kikker på den og den vibrerer igjen. Det hele virker som flere minutter, men er nok i realiteten bare noen sekunder.

Eg slår opp øynene og kjenner det vibrerer på hofta og drømmen har gått over til virkelighet. Insulinpumpa har gitt beskjed om at noe er galt. Leter i halvsøvne etter brillene for å kunne lese av meldingen i displayet. Kjenner på hele kroppen hva som er problemet, men må bare få det bekreftet før eg sjangler ut på kjøkkenet.

Vel fremme, etter det som virker som flere hundre meter kommer eg meg frem til kjøleskapet. Øynene letter febrilsk etter raske karbohydrater. Konstaterer at det blir sjokolade og melk som blir denne nattens medisin. Trenger et glass til melka. Sjangler bort til skapet åpner døra, finner glasset og skapdøra lukkes med et smell.

Trykker sjokoladen i trynet og skyller ned med melk. Det hele foregår i et tempo som får katten til å lure på om det er blitt funnet opp en ny idrettsgren. Her gjelder det å få i seg næring før det er for sent.

Sjangler etterhvert tilbake i senga og lager sikkert mer støy en nødvendig, for når eg ankommer senga så har eg selvfølgelig vekket Hege. Ho er ikke spesielt glad for å bli vekket av en romstrerende bavian sånn ca halvannen time før vekkeklokka skal gi oss alle beskjed om at dagen begynner.

Naken og sårbar.

Når disse følingene tar meg så hardt er eg på mitt svakeste, eg føler meg helt naken og sårbar. Og det skal utrolig lite til før en mus blir til en elefant, som igjen skaper katastrofetanker.

naken og sårbar diabetiker

Slike netter som dette slår alt av krefter ut av meg. Når eg endelig kommer meg ut av senga en halv time etter at klokka har ringt, ser eg sikkert ut som den Zombien som eg føler meg som. Fullstendig borte vekk og bruker de siste kreftene for å bidra med at ungene bli klar til skolen.

Eg inntar frokosten og kjenner ting bygger seg opp i hodet mitt. Eg merker tydelig at det ikke var populært å bli vekket av en sjanglende, bråkete bavian litt for tidlig denne morgningen. Styggen på ryggen driver å planter tanker som ikke egner seg på trykk. Eg ser for meg pakking av koffert og splittet hjem. Heldigvis så har eg blitt såpass kjent med styggen at eg har lært meg noen triks for at han ikke skal få lov til å lage dette til en intern atombombeeksplosjon. Eg jobber knallhardt med å ikke la disse følelsene få lov til å utvikle seg til tanker.

Det er greitt at eg føler meg naken og sårbar, men eg har ingen som helst plan om at styggen skal få lov til la en natteføling ødelegge for familien. Eg er tross alt gift med jenta som elsker meg mest av alt her i verden.

En ny start.

Her gjelder det å være smart! Eg befinner meg fortsatt i zombieverden, men eg må bare få formidlet at eg trenger å sove. Eg får lirt ut av meg noen ord og sjangler mot soverommet.

3 timer senere begynner kroppen å fungere og det virker som om hodet endelig er innstilt på rett kanal. Det er på tide å komme seg opp å la dagen starte, på nytt!

Noen minutter og forløsende ord senere får eg verdens beste klem fra verdens beste jente!

-Kjell Arild

Verdens beste jente

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.