Norge på langs! – Bråstopp!

Bråstopp på Toten!

16. Mai var dagen eg skulle komme meg til Lena. Der hadde eg en avtale med Kirsti som hadde tilbudt seg husly for kvelden. Eg kom meg forsåvidt til Lena og eg traff Kirsti som avtalt. Men eg traff henne litt før hadde tenkt meg på en idrettsplass litt utenfor Lena på Toten. Der ble det bråstopp!

Dagen før hadde eg startet min ferd på Pilegrimsleden og eg vandret der og la kilometer etter kilometer bak meg, stort sett i oppoverbakke og på dårlige grusveier, den første dagen. Vannblemmene under den venstre foten var som de hadde vet de siste dagene. Når eg la meg for kvelden, i gapa-huken, tok eg av Compeeden for å gi blemmene litt luft.Slik at de forhåpentligvis ville klare å lege seg selv litt i løpet av natten.

Dette fungerte på et vis, slik som det pleier. Startet en ny dag, var våken og spiste frokost samtidig som fuglene våknet til liv og sola titt frem mellom trærne.

På med Compeed og komme seg videre. Ny dag og nye mil som skulle tilbakelegges, var min plan.

Planen min fungerte den, de første timene. Eg gikk et par mil på varierende underlag, skogstier, gjennom en myr, gårdsveier, asfalt. Ja, det var dagen for alle typer underlag.

Kommer meg etterhvert til Dyste, et sted med der det stod en Stavkirke for 8 – 900 år siden. Her setter eg med ned og for første gang begynner å ta innover meg at eg har et problem, som eg må begynne å ta på alvor. Når eg setter meg ned verker foten, og det å komme seg igang igjen er alt annet en behagelig. Når eg først er i gang, går det sånn noen lunde greitt, prøver eg å innbille meg.

Bare litt til, kun 12 kilometer igjen til Lena.

Slik går nå de neste kilometerne og eg kommer meg til denne idrettsplassen der det blir bråstopp. Eg setter meg på en benk og tar av skoen. På tide med en inspeksjon.  Av med sokken, river litt i Compeeden og ser en stor rød blemme som plutselig sprekker. Ut siver det massevis av rød veske og det dunker såpass i foten at eg et lite øyeblikk trodde hjertet hadde flyttet ned i min venstre fot.

Det blir noen minutters kamp mellom fornuften og staheten. Før fornuften vinner og tårene presser seg frem. Eg må til legen, og eg vet allerede hva han kommer til å si. Det og da føles dette som et bittert nederlag. Eg skal til Lillehammer å treffe Stig, dette  er min plan og mitt fokus fokus.

Lørdag skal eg og Stig møtes på Lillehammer. Hvile på Søndag og begynne på ferden til Trondheim, på mandag!

Min motivasjon lå i å nå Lillehammer, Dette var mitt fokus disse dagene etter at eg forlot Hønefoss.

Legen.

Kirsti gikk plutselig fra å være dagens husvert til å bli den barmhjertige samaritanen som måte kjøre en gråtende Kjell Arild til legen. Der ble det konstatert vannblemmer, med innvendig blødning og sår som burde blitt behandlet noe tidligere. For å understreke poenget om at nå ble det pause på meg, ble det hentet inn enda en lege, med et enda strengere blikk.

Bråstopp

Som diabetiker vet eg at dette med sår er noe som må tas alvorlig. Vi diabetikere har vanskeligere for å få sår til å gro. Noe som igjen fort kan medføre betennelse og i verste fall koldbrann med de konsekvensene  dette kan innebære.

Så istedet for å være på vei til Elverum i dag, sitter eg hjemme, med foten høyt.

Ferden mot Nordkapp er ikke over. Nå er det samling i bånn og omgruppering av planer. Målet er der fortsatt, men veien har fått noen ekstra fartsdumper.

-Kjell Arild

Kirsti – Den barmhjertige samaritanene!

 

 

Tagged , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.