Norge på langs! – Dagen eg gikk meg vill!

!6. Mai var dagen da absolutt alt skulle gå galt for meg. Ikke nok med at dagen ble avsluttet med at eg måtte sette meg på flyet for å reise hjem, etter legens ordre. Dagen startet også på en lite behagelig måte.

Dagen starter når fuglene synger.

Denne natta sov eg ute og dermed var du uunngåelig at det ble en tidlig start. Fuglene sang og sola tittet frem mellom trærne. Egentlig en veldig idyllisk morgen. Får i meg frokost, pakker og kommer meg avgårde.

Går ikke mange meter før dagens første utfordring melder seg. Til venstre for meg går det en sti , eller mer en gresskledd vei, innover skogen. Foran meg ligger det en vei som eventuelt må krysses for så å gå over på en grusvei.

Eg finner ingen merker som forteller meg hvor Pilegrimsleden går.

Eg velger å følge stien innover skogen og i noen minutter nyter eg tilværelsen mens eg trasker i idylliske omgivelser med alle de lydene og luktene som bare en fin morgen i skogen kan gi deg. Men, etter noen minutter er det stopp. Det viser seg at dette er veien inn til et par hytter som ligger i skogen, og det er alt. Kommer ikke lenger her.

Det er bare å snu.Etterhvert kommer eg meg tilbake, og går over veien for å følge grusveien oppover. ( For dette er selvfølgelig en vei med motbakke.) Eg har underveis begynt å merke at forholdet mellom insulin og mat ikke har fungert under dagens frokost. Med et fallende blodsukker begynner selvfølgelig stressnivået i topplokket å øke. Nærmer seg vel kokepunktet, antar eg.

Eg putter i meg noen raske karbohydrater og trasker avgårde, følger veien oppover, og oppover. Kunne ikke huske at det skulle være slike oppoverbakker idag, i følge boka som beskriver alle dagsetappene.

Hei, hvor går Pilegrimsleden?

Etterhvert kommer eg meg til toppen og der møter eg en bestefar som skal kjøre barnebarnet sitt til skolen. Klokka er såvidt passert 8 på morgningen. Eg tar en prat med han og spør hvor Pilegrimsleden går. Joda, den går nede ved fe-risten, der skulle du ha svingt til venstre! Jaha, da får eg gå ned igjen da, sier eg.

Nei, du trenger ikke det. Nå har du gått deg så langt bort at det er smartere å gå litt lenger opp i veien og ta til venstre inn i skogen ca 1 km før du tar til venstre igjen ca 1 ny kilometer før du går til høyre og finner igjen Pilegrimsleden, forteller bestefar meg.

Dermed var det bare å takke for hjelpa og legge ut på noen ekstra kilometer for å komme meg inn på rett spor igjen.

Noen timer senere går eg meg vill igjen. Denne gangen blir det et høyre/venstre valg inne i skogen. Her tar eg feil valg takket være noen skogsarbeidere som har vert på jobb i vinter og felt trær langs stien. Noe som medførte att alle merkene var borte og eg legger til enda noen ekstra meter på dagens etappe.

Dagen eg gikk feil

Lavt blodsukker og orienteringssans.

I ettertid har eg tenkt litt over denne episoden der eg ender opp med å møte bestefaren som skulle kjøre barnebarnet til skolen. Hva om eg ikke hadde møtt han? Hvor langt hadde eg gått før eg fant ut at eg var på feil vei?

Var merket som skulle sende meg til venstre lenger nede i veien borte? Eller var det diabetesen som gjorde meg ukonsentrert? Det vil eg nok aldri få svar på, men eg vet at eg har gått meg bort tidligere når eg har hatt føling og at konsentrasjonsproblemer er en konsekvens av fallende blodsukker.

Hva tror du?

Det gikk heldigvis bra, denne gangen og!

-Kjell Arild

 

Tagged , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.